I flere tiår etter reformasjonen foregikk gudstjenestelivet uten de store endringer, men utover 1500-tallet vokste det fram et ønske fra de kirkelige myndigheter om en liturgirevisjon der formålet var å fornye og skape en mer standardisert forkynnelsen. Det tok likevel sin tid før de nye revidere bøkene ble anskaffet og det var først på 1600-tallet at de fleste kirker hadde en bibel, alterbok, graduale, salmebok, postill og pasjonal.
Prestene skulle ha en bibel og en rekke skrifter som viste til den rette bruken av bibelen, som Martin Luthers postill, Melanchthons Augsburgske bekjennelse og håndbok i luthersk dogmatikk, en kommentar til Luthers lille katekisme og Melanchthons undervisning av visitatorene. I tillegg skulle de ha liturgibøker. Den norske Kirkeordinansen som ble utgikk i 1607, ga regler for hvordan gudstjenestens i praksis skulle gjennomføres. Ordinansen ble avløst av Kirkeritualet i 1685, som skulle gjelde for Danmark-Norge. Dette kirkeritualet preget gudstjenestelivet i de neste 200 årene, med preken og salmesang som de viktigste kjennetegn, slik det fortsatt er i dag. Da Kirkeritualet skulle tas i bruk, var det nødvendig med mer utførlige retningslinjer for de gudstjenstlige handlinger, og en ny alterbok kom ut i 1688.
Bøkene ble kjøpt på «øvrighetens» befaling, eller de ble gitt som gaver til kirken. I disse bøkene finner vi ofte givernes navn og årstall for overtagelsen. Bøker fulgte også med når en ny kirke erstattet en eldre. På tross av påbud om anskaffelser av bøker, var mange kirker dårlig utrustet med bøker. Eldre bøker har også kommet til kirkene i nyere tid.
Kirken har alltid vært en viktig forvalter av kunnskap, og dermed også av bøker. Før 1900 var det fortsatt små opplag, og bøker som er eldre enn det er derfor ofte mer verdifulle. Håndskrifter er uansett unike og har stor kulturhistorisk verdi. Bøker og håndskrifter er regnet som løst inventar og er dermed ikke omfattet av kirkebyggets vernestatus. Er dateringen før 1537 må man få tillatelse av Riksantikvaren før tiltak settes i gang.
Datering av bøker er ofte ganske enkelt fordi de har som regel utgivelsesåret trykket foran eller bak i boka. Bøkene kan ha verdi som historiske kilder, ikke bare på grunn av innholdet, men på grunn av den kulturhistorien de forteller. Inne i bøker kan man finne notater, lapper, pressede blomster og annet som er historiske kilder. Dette må ikke kastes eller fjernes.
Sjeldne, gamle bøker bør endres så lite på som mulig og kun konserveres. Ta derfor kontakt med en konservator dersom du har behov for råd om gamle bøker og håndskrifter. For nyere bøker, eller bøker som det finnes mange av, kan det være viktigere at boka er funksjonell og man kan gjøre større inngrep for å restaurere den. Er man usikker på om bøkene man forvalter er verdifulle, kan man forsøke å finne mer informasjon om dem og da kan kilder som Norges kirker, jubileumsbøker eller riksantikvarens arkiv være nyttige. Man kan også ta kontakt med antikvariske myndigheter eller andre fagfolk med kompetanse på bøker eller kirkeinventar.
Bøker og håndskrifter er sammensatte gjenstander som kan bestå av skinn, pergament og tekstil i tillegg til papir. Kompetansen som er nødvendig for vedlikehold, reparasjon og konservering vil variere. Det kan være vanskelig å vite når man skal bruke en håndbokbinder og når man skal bruke en bokkonservator, men restaureringskompetanse er uansett nødvendig for å istandsette de mest verdifulle bøkene.
Konservatorforbundet har oversikt over godkjente konservatorer, men det er dessverre ikke så mange som har spesialkompetanse på konservering av bøker. Håndbokbindere kan man finne i Håndverksregisteret.
Kilder:
Christie Østfold 1, Aksershus 1:
Litt historie om Den Norske Kirkes alterbøker | Liturgibloggen (wordpress.com)
Asbjørn Rema (1943): Mangeslags bibler
Peter E. Raes : På sporet af gamle bibler : en nordisk antologi : de tre danske foliobibler fra 1550, 1588-89 og 1632-33 og de tre islandske Hólar bibler fra 1584, 1644 og 1728
