De fleste kirker hadde på 1600-tallet en salmebok, og i 1814 hadde Norge tre danske salmebøker i bruk (Thomissøns, Kingos og Guldbergs). I 1869 kom den første norske salmeboken ut; Landstads salmebok, som ble den mest utbredte. For å forenkle bruken hadde salmene salmenummer, og kirkene fikk nummertavler, også kalt salmetavler eller salmenummertavler, som viste hvilke salmer som skulle synges når. De tidligste bestod ofte av sortmalt treplater der nummere ble skrevet med kritt. Etter hvert ble tallene hengt opp, store typer for salmenummeret og små for versene. Flere nummertavler ble ommalte, eller nye ble anskaffet, særlig i forbindelse med restaureringer av kirkene. Kirker kan derfor ha bevarte nummertavler som ikke lenger er i bruk, gjerne oppbevart på loftet. Øverst på tavlene står det ofte skrevet Før Prædiken Efter Prædiken, eller bare Før Etter. De eldre kan i tillegg ha flere innskripsjoner som Til Indgang, Til høymesse, Før prediken, Før Communionen, Efter Communionen og Slutning. Toppstykkene og omramningene kan være dekorativt skåret eller malt. Kirken kunne ha en nummertavle som hang ned fra himlingen foran koråpningen eller den kunne henge over koråpningen, andre steder på den ene eller begge siden av koråpningen. Senere kunne de også bli hengt på langveggene.
