En alterring består av knefall og støtteskranke. I følge den luthersk-evangeliske liturgi skulle også menigheten motta Herrens blod ved nattverden. Det ble derfor oppført knefall foran alteret for nattverdsgjestene.
De eldste alterringene vi kjenner til, fra tidlig 1600-tall, var meget små og hadde tresidet form med lukning på fremsiden og dreide balustre (rekkverkstaver). Utover 1600- og 1700-tallet fikk flere avbrutte hjørner slik at de nesten får en 5-sidet form, og skrankene fikk kraftigere balustre eller tettsittende bord. På 1800-tallet ble den svungne formen på alterringer mer vanlig, og igjen ble de spinkle balustrene benyttet. Disse ble igjen avløst av nygotiske former.
Man kan si at alterringene fikk dekorative elementer og farger tilpasset kirkerommet. Skranke og knefall er ofte er trukket med lær og utformingen variere avhengig av bl.a. korets form og alterets plassering. Det finnes også eksempler på knefall som gikk på tvers av koret. Alterringer har ofte samme alder som kirkebygget, men kan også være satt inn senere. En del eldre kirker fikk nye alterringer i forbindelse med større restaureringer, særlig i siste del av 1800-tallet og på 1900-tallet. Alterringene var laget av tre, men i andre halvdel av 1900-tallet dukker også andre materialer opp, som smijern. Noen nyere kirker har ikke alterringer.
Alterringen er fast inventar og har samme vernestatus som kirkebygget. I mange kirker er alterringen fjernet eller endret, og det er få igjen av de eldste alterringene.
Aktuell fagkompetanse vil kunne være konservator og/eller møbelsnekker med antikvarisk kompetanse. Tredreier, treskjærer og møbeltapetserer kan også være aktuelt. Dersom alterringen er dekorert trenger man en malerikonservator eller en maler med kompetanse på tradisjonelle materialer og teknikker, avhengig av skadebilde, type dekor og alder. Godkjente konservatorer er registrert i NKF-Ns register. Håndverksregisteret har oversikt over utøvere innen for de nevnte håndverksfagene.
