Man hadde også i middelalderen hatt benker for eldre og syke og noen private stoler, men fra 1600-tallet ble det stort sett benker til alle. Hver gård eller familie betalte for sin egen stolerad eller kirkebenk. Disse var utstyrt med en dør og på den stod navn eller initialer på eieren, eller gårdsnummer. Disse kunne bli utsmykket av eieren, og dermed fikk dørene ulik dekor og utforming.
Plassering var heller ikke tilfeldig, samfunnet var klassedelt og dette avspeilet seg også i kirkerommene, der det var ulike priser for hvor i kirken du satt. Kvinner på nordsiden og menn på syd. Ungdom og andre som ikke hadde råd til egen benk kunne stå eller sitte på gallerier lengst bak i kirkerommet. Også på gallerier var det kjønnsdeling (se galleri). De mest velstående hadde egne innelukkede stoler eller losjer med vinduer og egen oppgang (se pulpitur).
Mot slutten av 1800-tallet og inn på 1900-tallet så opphører faste benkeplasser, og med dem de innelukkede benkene med dører. Nå skulle benkene være åpne og likt utformet, og alle kunne sitte hvor de ville. Benkevangene kunne være dekorative med malt dekor eller utskjæringer, men likt i hver kirke.
I andre halvdel av 1900-tallet, med oppføring av arbeidskirker og ønsket om mer fleksible kirkerom fikk mange nye kirker stoler istedenfor benker, andre steder ble benker fjernet og stoler satt inn.
Benker er fast inventar og har samme vern som selve kirkebygget. Typiske skader er sprekker, ødelagte deler, skader på maling og annen overflatebehandlingen, og kan komme av ugunstig inneklima, bruk og uhell, restaurering og rengjøring.
Kompetansebehov vil avhenge av alder, materialer og skadebilde. Benker som er malt med tradisjonelle materialer, som linoljemaling, bør settes i stand av faglærte malere som kan vise til erfaring med tilsvarende oppdrag. For istandsetting av benkevanger og andre dekorerte detaljer trengs konservator og håndverkere med restaureringskompetanse, som for eksempel møbelsnekker eller treskjærer.
