Dåpsfatet er et fat til dåpsvannet under dåpsgudstjenester. Dåpsfatet ligger i en døpefont eller i en dåpsring. Dåpsfat ble sannsynligvis brukt i Norge fra sen-middelalderen, det var gjerne store sydtyske fat som ble importerte. På 1600-tallet hadde de fleste kirker et dåpsfat; «messingbecken udi fundten», som ofte var av støpt eller dreid messing. Flere dåpsfat har motiver i midtbildet, som Bebudelse, Syndefallet, Jesu dåp eller Speiderne i Kanaan. Andre kunne også ha dekor rundt kanten av fatet, rosetter, stjerner og tekst. Fra andre halvdel av 1600-tallet dukker fat med frodige blomster, blader og frukt langs kanten. På denne tiden forekommer det også at fatene var åttekantede. På 1700-tallet begynte dåpsfat av sølv å komme i bruk, samt tinn, men fortsatt er messing det mest brukte. På 1800-tallet og 1900-tallet ble dåpsfat av sølv eller sølvplett mer vanlig, og dekoren er ofte enklere, med border og tekst.
Metaller har lang levetid hvis de håndteres rett. Store skader skjer først og fremst ved håndtering og feil rengjøring og vedlikehold. Metaller skal oppbevares tørt. så det er viktig å tørke dåpsfatet med en myk klut etter bruk, microfiber kan lage riper. Gjenstander av metall vi anløpe og mørkne og må derfor pusses innimellom, men da må bruke pussemidler som er tilpasset metallet. Sølv skal ikke pusses for ofte, det samme gjelder for sølvplett, hvor det er lett å pusse bort det tynne sølvlaget. Noen gjenstander skal ikke pusses i det hele tatt: forgylte, lakkerte eller veldig korroderte gjenstander, eller gamle fat der patinaen har en historisk verdi.
Hvilken fagkompetanse som trengs for istandsetting eller konservering av dåpsfat kommer an på materialet de er laget av. For sølv og sølvplett bør man kontakte en sølvsmed med kompetanse på kirkesølv, “vanlige” gullsmeder har ofte ikke riktig kompetanse for denne type jobber. Bruk uansett fagfolk med restaureringskompetanse, og spør gjerne en konservator om råd.
