Timeglass er en av de eldste kjente tidsmålere ved siden av soluret. Timeglass består av to kjegleformede beholdere forbundet med hverandre med en smal hals. Den ene kolben er plassert over den andre, og fra den øverste kolben strømmer fin sand gjennom det tynne røret til kolben under. Når all sand er rent ned, snus timeglasset opp-ned slik at en kan måle tiden igjen.
På 1600-tallet var timeglass et vanlig syn på prekestolene i kirkene og bedehus. I kirkeordinansen som ble vedtatt i Bergen i 1584 og 1598 stod det at prestene ikke skulle preke lenger enn en time og at kirkene skulle ha et timeglass for «ey at giøre deres Prødikener alt for vidløftige, og ey den over en Time forlænge».
Det vanligste var å ha fire sandkolber, men det finnes også de med to og en. Timeglassene var ofte innfattet i et messingstativ i delvis gjennombrutt arbeid. De ble enten festet på selve prekestolen eller til veggen ved prekestolen. Av kirkeregnskapene fra 1600-tallet finner vi timeglass omtalt i mange kirker. Timeglass skal flere stedet ha vært i bruk til langt inn på 1800-tallet.
Det er relativt få kirker som fortsatt har timeglass og disse har stor kulturhistorisk verdi. Aktuell kompetanse ved istandsetting er konservator.
