Etter reformasjonen fortsatte man med obligatoriske skriftemål, men nå var det ikke lenger snakk om bot og ofring, men Guds nåde. Gjennom skriftemål fikk man trøst, opplæring, gode råd og Guds tilgivelse, slik at samvittigheten fikk ro. Skriftemålet ble satt i forbindelse med nattverden: . De som ville til alters måtte ha rett tro og sinnelag, og det kunne man få gjennom skriftemål. Skrifetmålene ble gitt i egene skriftestoler. Mange kirker fikk nye skriftestoler på 1600- og 1700-tallet. Det kunne være kneleringer med en stol til presten, eller små hus med dører og vinduer. Skriftestolen stod i koret, ofte på nordsiden av altertet. Mange kirker oppførte et sakrsti (kalt skriftehus), på nordsiden av koret, for skriftemål. Skriftehusene kunne være utsmykket med bibelvers som henspiller på syndsforlatelse, og bildescener av angrende syndere, som for eksempel den fortapte sønn eller den angrende Peter. Med fellesskriftemålene på 1700-tallet trengtes det større plass til skriftemålet, og skriftestolene med knefall ble utover 1700-tallet fornyet eller utvidet. Mange kirker fikk bygget et sakristi og skriftemålene ble flyttet dit. Først i 1907 ble båndet mellom nattverd og skriftemål løst helt opp, selv om skriftemål ble praktisert mange steder i landet langt utover første halvdel av 1900-tallet.
Skriftestoler er fast inventar og har samme vern som selve kirkebygget. Riksantikvaren kan stille krav til materialvalg, fremgangsmåte og valg av fagpersonell som kan utføre arbeidene.
Typiske skader er sprekker, ødelagte deler, skader på maling og annen overflatebehandling og insektskader. Skader skyldes ofte ugunstig inneklima, bruk og uhell, restaurering og rengjøring.
Hvilken fagkompetanse som trengs for istandsetting eller konservering av skriftestoler vil avhenge av alder, materialer og skadebilde. Ofte vil det være behov for ulike fag, og samarbeid mellom konservator og håndverkere med restaureringskompetanse, som for eksempel møbelsnekker og forgyller.
