Messehagler har ifølge kirkeregnskap fra 1600 – og 17t vært utført i en rekke forskjellige stoffer og i store fargevariasjoner. Fløyel er mest brukt, likeledes plysj eller plysj-liknende stoffer. Av silke nevnes taft, atlask og «gyllenstykker». Også hel- og halvull-stoffer, samt noen blandingstoffer. Rødt dominerte, deretter svart, men det ble også benyttet gule, grønne, brune, stripete og blomstrete stoffer. De hadde ofte bred form med applikert og brodert krusifiks på ryggen, andre i drevet sølvkrusifiks eller kors i gullbrokade. I løpet av 1800-tallet blir den røde plysj – eller fløyels messehagler med gullgaloner og gullgalonert kors foretrukket. I andre halvdel av 1900-tallet skjedde det en stor fornyelse både i farger og stoffer, og flere kirker skaffet messehagler i liturgiske farger.
Messehagler regnes som løst inventar og er ikke omfattet av kirkebyggets vernestatus. Er de eldre enn 1537 man få tillatelse av Riksantikvaren før istandsetting.
Tekstiler er en skjør gjenstandsgruppe og tekstiler som er i bruk er særlig utsatt for skader. Det er viktig med god håndtering og oppbevaring for at messehaglene skal bevares. Les mer om kirketekstiler i denne artikkelen.
For nyproduksjon av gjenstander er det tekstilkunstnere, håndveverfaget og andre tekstilteknikere som er aktuelle. Håndverksregisteret kan brukes til å finne utøvere. Vanligvis vil man benytte en tekstilkonservator vurderer tilstanden på tekstiler og gjennomfører restaurering og konservering. Man kan finne konservatorer i NKF-N’s register.
Kilde: Sigrid Christie, Norges kirker
