Litt forenklet kan man skille mellom pipeorgel, hvor klangen dannes akustisk, og digitale (eller elektriske) orgler. Pipeorgler består av orgelhus, pipeverk, belgverk, vindlader, traktur og spillebord. Fronten av orglet kalles prospekt som er en viktig del av orgelets og kirkerommets visuelle helhet. De eldste orglene i Norge er fra 1700-tallet, og orgler som er eldre enn 1850 er sjeldne og har høy kulturhistorisk verdi.

Det finnes et nasjonalt orgelregister i Kirkebyggdatabasen.

Orglene er en del av kirkens faste inventar og har samme vernestatus som kirkebygget. Frem til 1850-tallet ble orglene som regel reparert eller ombygd og tilpasset nye behov, mens det i dag er langt vanligere å bytte ut med et nytt instrument. Med riktig vedlikehold har pipeorgler en svært lang levetid og det er som regel ikke nødvendig å bytte ut hele instrumentet.

Aktuell kompetanse er orgelbygger, som gjerne samarbeider med en orgelkonsulent. Restaurering av gamle kirkeorgler krever restaureringskompetanse. Orgelbyggerfaget er et trearbeidsfag, men det anses som et byggfag i oppdragssammenheng, noe som gjør det krevende for norske orgelbyggere å konkurrere. Faglærte orgelbyggere finnes i Håndverksregisteret.

Kilde: Stein Johannes Kolnes

Wagnerorgelet i Nidarosdomen, datert 1741