I kirketårn, på loft, i sakristi, trapperom eller våpenhus finner vi ofte spor etter en begravelseskikk vi ikke lenger har. Det er bruken av begravelsesskjold eller lysskjold, som de også kalles. Disse ble hengt på hver side av kisten da kisten stod hjemme. Når kisten så skulle føres til kirken ble skjoldene festet til såkalte marskalkstaver som ble båret av to personer som ledet begravelsesfølget (marskalker) og som stod æresvakt ved kisten. Da kisten kom til kirken ble skjoldene festet til alterlysene, og her kunne de henge en periode før de ble hengt opp på kirkeveggen til minne om den avdøde. Skjoldene måler 30-40 cm og kan være dekorerte med den avdødes initialer eller familievåpen, og symboler for liv og død. Lysskjoldene hadde sin storhetstid på 1700-tallet, men var i bruk allerede fra 1600- og helt inn på 1900-tallet. Skjoldene ble kjøpt av den avdødes familie, og det var ikke alle som hadde råd til slike. Noen ganger ble skjoldene også gjenbrukt.
Begravelsesskjoldene kunne være laget av messing som ble gravert med tekst og dekor, eller av jernblikk som siden ble dekorert med malte motiver. Typiske skader kan være maling som flasser, korrosjon og bulker i metallet. For å forebygge skader bør man unngå høy luftfuktighet over tid, og de bør håndteres og lagres på en måte som ikke gir skader og riper. Det ligger fortsatt mange begravelsesskjold på norske kirkeloft som kan tas frem i lyset igjen.
Begravelsesskjoldene bør vurderes av en konservator. Konservatorforbundet har oversikt over godkjente utøvere.
