De fleste kirker har både hatt alterduk så langt tilbake som vi kan følge de skriftlige kildene. Alterdukene har vanligvis vært vevet i lerrets- eller dreilsteknikk, dessuten forekommer damaskvevning. Regnskapene forteller om utsøkte varer, hollandsk lerret, varendorfer-lerret, klosterlerret, ostindisk bomullstoff og fint hjemmevevet lerret. De fleste dukene var uten dekor, men enkelte hadde kniplinger eller silkebroderi.  På 1800-tallte omtales duker av bomull. De fleste alterduker bevarte i kirkene er av nyere dato. Oftes i hvit lin med kniplinger eller blondekant. I hvitsømmen som omfatter engelsk søm og venetiansk søm inngår gjerne kristne symboler. Hardangersøm ble benyttet i mange tilfeller. Fra andre halvdel av 1900-tallet er flere duker brodert med svartsøm og farget søm etter typetegninger fra Husfliden.  

Kirketekstilene regnes som løst inventar og er dermed ikke omfattet av byggets vernestatus, men de er en del av det liturgiske utstyret som alle kirker skal ha og kan ha store kulturhistoriske verdier. Mange gamle kirketekstiler er skjøre og i dårlig tilstand. Fordi det er kostbart å konservere tekstilene, er det mye å spare på å forebygge skader. Hvis tekstilene skal vare lenge, må de håndteres med forsiktighet og oppbevares i et egnet inneklima. Veldig skjøre og verdifulle tekstiler kan man vurdere å ta ut av bruk og heller vise frem som et klenodium.

En konservator kan hjelpe til med å vurdere tilstanden på alterduken, men man trenger en tekstilkonservator for å reparere skader.

Kilde: Sigrid Christie, Norges kirker Østfold, Buskerud og Akershus