I 1556 ga den sjællandske biskopen Peder Palladius ut en dansk alterbok – en håndbok, Manuale, med de mest nødvendige liturgiske materialet. Alterboken inneholdt en episteltekst og en evangelietekst til hver enkelt søndag og helligdag i kirkeåret. Alterboken ga retningslinjer for kirkelige ritualer som dåp, nattverd, brudevielser og begravelser. En revidert utgave kom i 1574 og da het den Alterbog. Her understrektes prekenens betydning, varighet og form. I 1688 kom en ny forordnet alterbok, skrevet av den sjællandske presten Hans Bagger. Alterboken, som ikke besto av store endringer fra Palladius’ alterbok, inneholdt en fellesordning for gudstjenestelivet i Danmark-Norge og lå til grunn for den liturgiske virksomhet i Norge i de neste 200 år, helt fram til slutten av 1800-tallet.
På slutten av 1800-tallet ble gudstjenestene opplevd som for lange og omstendelige. Dette førte til en reform i 1889 med Alterbog for Den Norske Kirke. Mange kirker tok den nye liturgien i bruk, mens andre steder ble det gamle kirkeritual og den gamle alterbok benyttet helt frem til 1920. I 1920 ble alle kirker pålagt å endre liturgi.
