En gjenstand man kanskje skal være glad vi ikke lenger bruker er spyttebakkene. Bruken av spyttebakker i kirker var vanlige til langt inn på 1900-tallet. En spyttebakke er en rund skål med høy kant, som kom i ulike materiale, fra messing og støpejern, til stentøy og leire. Disse ble plassert på gulv inne i kirkestolene slik at fortrinnsvis menn kunne ha dem tilgjengelig.
Omkring 1900-tallet var spytting derimot svært utbredt og like vanlig ute som inne. Mange menn brukte skråtobakk, tobakk som kan tygges, eller snus. For virkelig å redusere forekomsten av den farlige tuberkulosen, før antibiotika og vaksinasjon, var det å komme spyttingen til livs ett av tiltakene. Norske Tuberkuloseforening førte en hard kamp mot tobakkspyttingen. Skilt om at man ikke måtte spytte på kirkens gulv eller trapper ble hengt opp på kirkeveggene.
I et pålegg for bruk av spyttebakker fra 1934 sår det blant annet: «Efter gudstjeneste skal mulige spyttklatter på kirkens gulv straks fjernes ved hjelp av våt klut. Anbringes det på noget sted i kirken spyttebakker, skal disse være omtrent halvfylte med sagmugg, torvstrø, hakket ener, granbar eller et annet av helserådets godkjent stoff. Innholdet skal efter hver dag kirken har vært i bruk snarest mulig brennes op eller på nogen annen måte uskadeliggjøres, og spyttebakkene skal gjøres rene på en forsvarlig måte efter nærmere bestemmelser av helserådet». Det var kirketjenerens oppgave å sørge for at de var fylt med sagmugg til hver prekensøndag. Økende krav til hygiene og antibiotika mot tuberkulose gjorde at spyttebakkene forsvant omkring andre verdenskrig. I dag har flere kirker bevarte rester av spyttebakker og små skilt, som et minne fra spyttebakkene tid.
