De eldste kirkeklokkene i Norge er fra perioden fra 1000-1150. Klokkene ble både importert og produsert ved klokkestøperier i Norge. Klokkene er vanligvis montert i en klokkestol i tårnet, men kan også være festet rett i en takbjelke. Kirkeklokker ble bevart etter reformasjonen. Det var kun de små messingklokkene, også kalt «munkeklokke», «håndklokke» og en «liden alter Kloche» i koret som etter hvert ble tatt ut av bruk. Noen av disse er likvel bevart og brukt gjennom 1600- og 1700-tallet. De ble da brukt for å markere den lutherske gudstjeneste høydepunkt: preken, og ikke som i den katolske tid: nattverden. De fleste kirker har i etter-reformatorisk tid hatt to kirkeklokker, en stor og en liten. Disse kunne være dekorerte med lengre inskripsjoner, kongemonogram, årstall, border og motiver.
Kirkeklokker er fast inventar og er omfattet av kirkebyggets vernestatus. Klokker og ringesystem som er eldre enn 1537 har vern gjennom Kulturminneloven.
Klokkene må ettersees jevnlig av eksperter. De kan repareres og restaureres på stedet, men dersom det skal gjøres større utbedringer, kan det være nødvendig å frakte dem til verksted. Det kan være hensiktsmessig å lage en vedlikeholdsavtale med et klokkefirma. Det er få slike firma i Norge, og klokkestøper er ikke et lærefag.
I tillegg til klokkestøperier, finnes det klokkekonsulenter som kan bistå eiere med spørsmål om istandsetting og vedlikehold.
Kilde: Terje De Groot; Sigrid Christie, Norges kirker
Les mer om kirkeklokker her: Kirkeklokker. En innføring i funksjoner, historie, bruk, ettersyn og bevaring.
