Med tårnur menes mekaniske ur med tilhørende urskive som er montert på offentlige bygg. Kirkene var blant de første byggene som fikk tårnur på 14- og 1500-tallet, og kirkene utgjør fremdeles en betydelig andel av byggene som fortsatt har denne typen ur i Norge. Tårnuret på Oslo domkirke fra 1718 er det eldste tårnuret i drift i Norge. Tårnurene består av et urverk med aksling gjennom vegg og utvendig urskive. Noen kirker har flere urskiver, andre kun en.
I mange kirker har mekaniske tårnur blitt byttet ut med moderne systemer, selv om selve urskiven fra det opprinnelige uret er bevart.
Tårnur regnes som fast inventar og en del av bygningskroppen. De er omfattet av kirkebyggets vernestatus. Tårnur kan repareres og restaureres på stedet, men det kan også være nødvendig å frakte deler til verksted.
Dessverre har mange gamle mekaniske urverk blitt erstattet med moderne elektriske. Slitasje og rust fører til at mange urverk stopper. I tillegg har reparasjoner av dårlig kvalitet utført av ukvalifiserte reparatører ført til mange skader. Mangel på jevnt vedlikehold gir store og kostbare skader.
Istandsetting og vedlikehold må gjøres av urmaker med spesialkompetanse på mekaniske tårnur. Storurmakere vil ofte ha den kompetansen som trengs.
Finn storurmakere i Håndverksregisteret eller kontakt Norges urmakerforbund som har oversikt over hvilke medlemmer som har denne kompetansen.
Vår Frues kirke, Trondheim