Flere døpefonter er utrustet med et lokk over kummen. Døpefontlokk var i utgangspunktet et lokk for å beskytte dåpsvannet fra støv, smuss, tyveri og avdunsting. Slike beskyttelseslokk kjenner vi fra middelalderen, da prestene var pålagte å holde fontene rene, tette og tillukket. Dåpsvannet, med dets undergjørende kraft, skulle også beskyttes mot uønsket bruk, som magiske handlinger. Derfor kunne lokkene også ha lås. Lokkene fra middelalderen kunne være flate, svakt buede eller kjegleformede og av tre.
Man fortsatte å utruste døpefontene med lokk på 1600-tallet og frem til vår tid – dog i varierende utstrekning. Frem til 1800-tallet kunne de store lokkene være utstyrt med en heisanordning; I Gjerdrum fikk døpefonten et nytt lokk i 1663 «som med en Snor op Hidzes», altså et heisbart lokk. I oppheist tilstand må de ha fremsått som døpefonthimlinger.
Lokkene følger som regel døfontens stil, med ulik grad av utsmykning. Lokkene er stort sett lagd av tre, men på 1900-tallet ble de også laget i sølv og messing.
